Jack Dalton

Törsdag. Hardcoretid.

Vel, Jack Dalton er ikke så fryktelig hardcore egentlig, så la oss spole en smule tilbake.

Jeg falt pladask for dette bandet da jeg hørte Manhattan? for første gang grytidlig i år, og den gang fremstod lydbildet deres som ganske melodisk ballerock - litt i et Motorpsycho-landskap, mye takket være en tydelig og helt sinnsyk bassgitar, og muligens fordi disse karene også er fra Trondheim. Derimot, når debutalbumet deres Never Mute Noise Just Turn Down Sleep kom forrige uke minnet de meg langt mer det nydelige og nå godt begravde post-hardcore-orkesteret JR Ewing, samt en dose Snöras.

Likevel er lydbildet til Jack Dalton ganske dekkende, for iblant hører man melodisk stonerock, iblant en hel del post-hardcore, og til og med litt fuzzpop og indierock en gang iblant. Ikke la deg skremme - det låter likevel fryktelig komplett.

Takk Hesoz (mexikansk uttale av Jesus) for at denne plata er god, for jeg ble litt redd når det eneste man kunne få hørt av bandet var Manhattan?, og tenkte at det var det eneste brukbare de hadde. Time has proven me wrong. Tekniske gutar er de også - mye fin prog i detta. Jeg siterer min gode venn Haavard: Jack Dalton har knikt köden.

Lytt i Wimp.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Manhattan?, Camouflage, 6 8 2)

Lytt i Spotify (Ekstremt begrenset utvalg - why am I not surprised?)

I morgen: australsk folkpopnydelighet