Tysdag. Uviktig dag.
Derfor kan vi avslutte tysdagen med en viktig mann.
For selv om Hans-Petter Lindstrøm er langt på nær like kjent som Röyksopp her til lands, så er han den eneste som kan konkurrere med Röyksopp hva popularitet blant musikknørds i utlandet angår.
Han har tidligere ikke bare gitt ut soloshit, men gitt ut to plater sammen med vår kjære venn Prins Thomas. I år gav han derimot i år ut en plate med et helt sjukt langt navn, men i denne anledning heter hun kun Christabelle.
Der hans låter vanligvis har en sjuk lengde på mer enn 20 minutter, med tungt psykedelisk spacedisko, så har han denne gangen gått over i mer pop. Låtene har en grei lengde på tre-fem minutter, og Christabelle sjunger over musikken hans. Men selv om består av en type musikk jeg hater; sort Motown-soulpop, bare gjort på 80-tallsviset med masse synther, så har Lindstrøm takket sitt geni gjort det mulig for meg å like dette svært godt. Som alltid forblir min påstand om at 80-tallsmusikk på 2000-tallet er langt bedre sann, takket være at selv om låtene er kortere enn ellers og mer fokusert på popmelodier, så er dette fortsatt ganske rolige, psykedeliske, svevende og småsyrete saker. Legg til at Christabelle stort sett bare improviserer vokalen oppå, så får du en fin og avslappende tone på ellers ganske slitsom pop.
Lindstrøm has succeded yet again.
Lytt i Wimp.
Lytt i Myspace. (Anbefalt: Lovesick, Let It Happen)
I morgen: amerikansk sommerrock.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar