Thomas Dybdahl

Önsdag. Snabbt innlegg før jeg tar køyen.

Forrige uke gav Thomas Dybdahl et album som jeg har vært ganske avhengig av siden, Waiting For That One Clear Moment. Og vet du hva, jeg våger å si at det er hans desidert beste verk. Før vi går videre må jeg gå gjennom et par ting:

Jeg regner med de aller, aller fleste av dere kjenner godt til denne rogalendingen med ljus sangstemme, stråhatt og mye skjegg, og en tendens til å tangere mellom å fremstå som hoven og sympatisk. Forresten, han er også medlem i det noe eksperimentelle popbandet The National Bank, sammen med herr Nikolai fra Bigbang og Elephant9 og de fantastiske brødrene Horntveth i Jaga Jazzist.

Punkt to i ting jeg vil gå gjennom er følgende: selv om den nye skiva er den desidert beste, så er den litt annerledes de foregående platene hans. De tidligere platene har hatt en sterk eim av ensom, deprimert, skjeggete rødvinsdranker på en regntung høstdag, mens han nå har beveget seg mer over i et psykedelisk og litt lysere lydlandskap.

På toppen ligger nydelige poplåter, men smått fåkka jazztrommer, psykedeliske ambientgitarer, strykere og masse annet snacks ligger og lurer i tykke lag under låtene. For ikke å glemme oppklippet vokal på The World Is My Oyster (syrete tittel i seg selv) og kinesisk kvinnevokal på I Just Can't Bring Myself To Say The Words. Jeg setter alltid pris på nårI store trekk, fantastisk psykedelisk folkpop.

Med andre ord, Thomas Dybahl har gjort som MGMT, gått til syren, og laget et mesterverk - et mesterverk det krever en del tid sammen med før man innser er et mesterverk. Så, ja. Waiting For That One Clear Moment krever litt av lytteren, men fytti for saker man får tilbake.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

I morgen: blodfersk norsk semi-hardcore