MGMT

O, du, kjære mändag. Må med en gang beklage at jeg nok en gang på kort tid har slacket med bloggen. Jeg har vært litt opptatt denne helga, men i første rekke har jeg bare glemt vekk å skrive innlegg. Jeg har tenkt på  at jeg skal gjøre det når jeg har drevet på med andre ting, for så å glemme det bort når jeg har hatt tid og anledning til å skrive. Sucks, men sånn er altså jeg.

Uansett, idag er det tid for et ekstremt fint band jeg har til tider har hatt et litt vanskelig forhold til.

Greia er følgende: MGMT sitt debutalbum Oracular Spectacular er en fantastisk sak, og den inneholder en håndfull 70-talls psychrocklåter, i tillegg til en del moderne og velkomponerte synthpoplåter. Grunnen til det vanskelige forholdet er at den siste gruppen ble et par-tre råbra singler alle fjortisene også elsket. Hvordan skal jeg forholde meg til det? Døve folk liker kul musikk. Tar jeg da feil - er det egentlig døv musikk? Meh, fåkk datt. Låtene er kule, så da får det være.

Brooklynhipsterjævlene i MGMT elsker hasj, og sannsynligvis syre også. For når de forrige uke kom med nytt album, så gav de ut en relativt utilgjengelig og ekstremt syrete psychrockskive. En fantastisk skive, som uten tvil er skapt fordi MGMT selv har et problematisk forhold med alle de døve folkene som liker singlene deres. Så dermed har de laget en småskrudd skive uten særlig med singler, men fytti så fin den er.

De fleste burde ha hørt singler som Kids, Time To Pretend og Electric Feel. Så selv om de er fine, så driter jeg i å ta de med anbefalingsspelelista. Jeg tar for meg høydepunkter fra den nye skiva, samt et par skjulte skatter fra førsteskiva. Warning: andrealbumet er definitivt en grower. Den trenger flere lytt før den kan elskes. Er den bedre en førsteplata? Ja.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Flash Delirium, It's Working, Lady Dada's Nightmare)

Har du tid anbefaler jeg også det sjukt syrete eposet Siberian Breaks på tolv minutter og seks-sju låter i én.


I morgen: fissefersk kanadisk electronica.