Taurstag. Idag er jeg noe ødelagt, etter å ha sovet på en sofa, som konsekvens av å ha vært på en fisefin dobbelkonsert med Moddi og en amerikansk drømmepopgjengolinni kalt A Sunny Day In Glasgow.
Denne dagen skal bli viet til en homofil, ung kar fra Oslo ved navn Nils Bech.
Sammen med en kar kalt Bendik Giske, så har herr Bech mekket en råflott skive jeg vet en hel del vil hate, og et fåtall andre, som meg selv, vil elske.
Hovedgrunnen til hatet vil nok bygge på Nils Bechs helt sjukt elendige engelskuttale. Å, joda, jeg trodde det var gjøn første gang jeg hørt en låt av ham i høst en gang, men neida - han bare synger slik engelsken hans er når han snakker, men jeg har siden lært meg å elske denne mannen og hans musikk.
En annen grunn til hatet kan også være hvordan kompet er. For er har Nils og Bendik gjort en småsær sak - dette er fantastisk electropop med en hel del saxofon. Hadde dette vært laget i 1983 hadde dette vært det jævligste noen sinne, og jeg hadde hatet det med en ekstrem kraft, men som jeg har sagt tusen ganger før - åttitallsmusikk laget på 2000-tallet blir sjeldent dritt. Aner vitterlig ikke hvorfor.
Ser man på videoene hans og liveklipp er Nils Bech også ganske into samtidskunst og -dans. Han pleier visstnok å klatre i en gardintrapp på scenen.
Så, ja. Gi karen en sjanse, for kanskje er du litt som meg. After all, du har tatt deg inn her.
Lytt i Wimp.
Lytt i Spotify. (Begrenset utvalg)
Lytt i Myspace. (Anbefalt rekkefølge: Look Back, Contemporary Dancing, Curious Love)
Musikkvideo: Look Back
I morgen: mitt desiderte favorittband
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar