Jeg har gleden å meddele at jeg som en del av et fag på Medier og Kommunikasjon kalt Prosjekt til fordypning, som går ut på at man skal kunne gjøre selvbestemt praksis, som er et stort antall fredager gjennom året, fått muligheten til å utføre praksis for Musikknyheter.no. Dette betyr i all hovedsak at jeg har fått seks arbeidstimer i uka satt av til å jobbe for denne nettsida, og betyr selvsagt at det blir en hel del stoff fra min side der gjennom våren.
På grunn av sen levering fra Posten sin side begynner dette idag, og jeg har allerede fått skrevet en anmeldelse. Den følger nedenfor:
Denne uka kom endelig et av albumene jeg har hatt størst forventninger til i så langt i år, Floriography. Jeg har siden jeg hørte sistesporet på plata, Krokstav-Emne, i fjor vår, ventet på Pål Moddi Knutsens debutalbum. I mellomtiden har jeg hatt stor hygge med hans selvutgitte seksspors-bootleg.
Moddi fortalte selv på Lydverket tidligere denne uka at Floriography er en historie som begynner i fjæra fra hjemplassen hans, Senja, og slutter på Island.
Den lille, sarte nordlendingen har absolutt laget en fin historie. Vi begynner påRubbles med sjøbrus fra fjæra i Senja. For her startet alt. Moddi begynte for fem år siden å skrive låtene på dette albumet på hans mors gamle trekkspill og ødelagte kassegitar. Han sier også at låtene hans har egentlig ikke endret seg stort siden den gang, selv om det har blitt flere medlemmer siden sist, på blant annet perkusjon, piano, fiolin og cello. Som sagt går ikke mitt forhold til Moddis musikk så veldig langt tilbake, men når jeg hører på bootlegen fra Parkteateret låter det ikke stort annerledes nå, snart et år senere.
Dette selv om historien som Floriography er ble avsluttet blant høstregn i Greenhouse Studios på Island, med hjelp fra stjerneprodusent Valgeir Sigurðsson, som blant annet har stått bak spakene under innspillingen av album for Ane Brun og Björk.
Moddis engelskvokal er ikke blant de beste, som Björk. Han synger heller ikke kjempefint. På dette albumet er dette stort pluss. Floriography er et album full av tristesse, som blander folk og indie, samt henter inspirasjon fra nordnorske sjømannsviser. Moddis vokal skaper ikke annet enn en nordnorsk sjarm, som gjør hele dette verket godt. Det samme gjelder at albumet langt ifra er blitt produsert i hjel. Dette skaper den rustne og sarte sjarmen hvor man virkelig kommer tett innpå Pål Moddi Knutsen.
Låtene i seg selv er ikke spesielt ulike fra hverandre, og dette er langt ifra et eklektisk album. Låtene begynner stort sett i det rolige, og Moddi gjør som hans indie-kompanjonger fra Bodø, Kråkesølv, og henter litt inspirasjon fra post-rock, i form av intense og følelsesladde klimaks.
Det er også ofte de låtene som har de største klimaksene som kommer best ut fra dette albumet, som førstesporet Rubbles, det kanskje beste sporet på plata, Magpie Eggs, som er en virkelig rørende affere. Det samme gjelder også Smoke, som er platas absolutt største overraskelse, i hvert fall for min del, fordi denne er en del av minoriteten av låter på plata jeg ikke hadde hørt tidligere.
Det er også to andre låter på det ni spor lange albumet jeg heller ikke hadde hørt tidligere, Stuck In The Waltz, og Poetry. Som begge, tross i gjentatte lytt, er sporene som trekker plata ned. Spesielt sistnevnte blir dessverre en altfor kjedelig sak. Dette er en låt som har omtrent lik lengde som et stort antall av låtene på albumet, og varer dermed i underkant av syv minutter. I motsetning til de andre sporene skjer det nærmest ingenting her.
Derimot er Floriography likevel en god kandidat til å bli en av 2010s aller mest rørende og vakre skiver, på linje med The Antlers Hospice fra fjoråret. Historien denne debuten forteller slutter ikke Island, for den vil nemlig fortsette i lang tid på min mp3-spiller. Sannsynligvis din óg.
Moddi fortalte selv på Lydverket tidligere denne uka at Floriography er en historie som begynner i fjæra fra hjemplassen hans, Senja, og slutter på Island.
Den lille, sarte nordlendingen har absolutt laget en fin historie. Vi begynner påRubbles med sjøbrus fra fjæra i Senja. For her startet alt. Moddi begynte for fem år siden å skrive låtene på dette albumet på hans mors gamle trekkspill og ødelagte kassegitar. Han sier også at låtene hans har egentlig ikke endret seg stort siden den gang, selv om det har blitt flere medlemmer siden sist, på blant annet perkusjon, piano, fiolin og cello. Som sagt går ikke mitt forhold til Moddis musikk så veldig langt tilbake, men når jeg hører på bootlegen fra Parkteateret låter det ikke stort annerledes nå, snart et år senere.
Dette selv om historien som Floriography er ble avsluttet blant høstregn i Greenhouse Studios på Island, med hjelp fra stjerneprodusent Valgeir Sigurðsson, som blant annet har stått bak spakene under innspillingen av album for Ane Brun og Björk.
Moddis engelskvokal er ikke blant de beste, som Björk. Han synger heller ikke kjempefint. På dette albumet er dette stort pluss. Floriography er et album full av tristesse, som blander folk og indie, samt henter inspirasjon fra nordnorske sjømannsviser. Moddis vokal skaper ikke annet enn en nordnorsk sjarm, som gjør hele dette verket godt. Det samme gjelder at albumet langt ifra er blitt produsert i hjel. Dette skaper den rustne og sarte sjarmen hvor man virkelig kommer tett innpå Pål Moddi Knutsen.
Låtene i seg selv er ikke spesielt ulike fra hverandre, og dette er langt ifra et eklektisk album. Låtene begynner stort sett i det rolige, og Moddi gjør som hans indie-kompanjonger fra Bodø, Kråkesølv, og henter litt inspirasjon fra post-rock, i form av intense og følelsesladde klimaks.
Det er også ofte de låtene som har de største klimaksene som kommer best ut fra dette albumet, som førstesporet Rubbles, det kanskje beste sporet på plata, Magpie Eggs, som er en virkelig rørende affere. Det samme gjelder også Smoke, som er platas absolutt største overraskelse, i hvert fall for min del, fordi denne er en del av minoriteten av låter på plata jeg ikke hadde hørt tidligere.
Det er også to andre låter på det ni spor lange albumet jeg heller ikke hadde hørt tidligere, Stuck In The Waltz, og Poetry. Som begge, tross i gjentatte lytt, er sporene som trekker plata ned. Spesielt sistnevnte blir dessverre en altfor kjedelig sak. Dette er en låt som har omtrent lik lengde som et stort antall av låtene på albumet, og varer dermed i underkant av syv minutter. I motsetning til de andre sporene skjer det nærmest ingenting her.
Derimot er Floriography likevel en god kandidat til å bli en av 2010s aller mest rørende og vakre skiver, på linje med The Antlers Hospice fra fjoråret. Historien denne debuten forteller slutter ikke Island, for den vil nemlig fortsette i lang tid på min mp3-spiller. Sannsynligvis din óg.
For å se hvilken karakter jeg gav albumet, trykk her.
For å høre albumet i Spotify, trykk her.
Hva synes du om Floriography? Hva synes du om anmeldelsen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar