Jeg skrev tre anmeldelser på fredag. Nå har jeg publisert numero duo på Musikknyheter.no
Geir Zahl er mest kjent som et av de aller viktigste medlemmene i Kaizers Orchestra. Denne gang er han tilbake med et engelskspråklig soloprosjekt som det stiger en sterk eim av Amerika opp av.
Kanskje ikke så ulikt hans forrige soloskive, under navnet Zahl, som på ingen måte ble en kritikerfavoritt, og det blir nok heller ikke soloskive nummer to, denne gang under artistnavnet Uncle Deadly.
Dette tross i at han har fått med seg et stjernelag av rogalendinger. For både Christer Knutsen, Janove Ottesen, Thomas Dybahl, og ikke minst Morten Abel har hjulpet til på Monkey Do. Sistnevnte har også holdt sitt studio i Stavanger, Elektrolüd, til låns for innspillingen av dette albumet. Selv om Geir Zahl har fått med seg disse til å hjelpe til med låtskrivingen, produksjonen og til å spille instrumentene, skinner det ikke særlig tydelig gjennom hvem som har gjort hva. Unntaket her er Kaizer-frontmann Janoves produksjonsarbeid på Sneakin’ Up, som er singelen fra albumet.
Tross i at Sneakin’ Up er en av de beste låtene på albumet, så skremte den meg litt da jeg fikk hørte den på radioen en drøy uke før plateslipp. Dette fordi den låter som en poppete Kaizers Orchestra-låt med engelskvokal. Ikke et vondt ord om Kaizers Orchestra, men dette fremstod som et tegn på lite kreativitet når Zahls soloprosjekt låt akkurat som dagjobben hans. Til tross for at Monkey Do er et relativt sjangersprikende album, så er heldigvis Sneakin’ Up på ingen måte representativ for resten av albumet, og den hadde sannsynligvis også gjort seg bedre med norsk tekst på neste Kaizersalbum.
Derimot gjør det lite at Zahl synger på engelsk. Ikke bare synger han relativt bra, men engelskuttalen er også jommen heller ikke verst.
Misforstå meg rett, Monkey Do er på ingen måte et dårlig album. Det er det man gjerne velger å kalle ”en helt grei skive”, og det hele låter som en samling av typisk amerikansk pop og rock. Førstesporet Be Careful What You Wish For, som også er en av platas beste, er et fint stykke countrypop med strykere. Denne følges opp med et greit collegerock-spor ved navn The Subpoena Girl. Omtrent slik spriker Monkey Do. Her går det i store trekk fra litt refrengvennlige rockelåter, til litt trivelig folk- og country-rock. Plata funker derimot best når den holder seg lavmælt, og ikke for rockete. Et godt eksempel på dette er den riktig så flotte avslutningen Uncle Deadly’s Lament, og også Songs About God, samt åpningslåten.
Det er med andre ord ikke noe særlig stygt å si om plata, dog heller ikke særlig med de fineste ord. Derimot funker den ganske så bra nå som en begynner å bli riktig så lei vinteren, dette fordi det lukter fin og koselig sommer av Uncle Deadly, tross i en liten ettersmak av depresjon. Dette er nok et album som glemmes fort, og ikke at det gjør så mye, så er den likevel en absolutt godkjent måte å bli minnet på at det faktisk finnes varmegrader også.
Kanskje ikke så ulikt hans forrige soloskive, under navnet Zahl, som på ingen måte ble en kritikerfavoritt, og det blir nok heller ikke soloskive nummer to, denne gang under artistnavnet Uncle Deadly.
Dette tross i at han har fått med seg et stjernelag av rogalendinger. For både Christer Knutsen, Janove Ottesen, Thomas Dybahl, og ikke minst Morten Abel har hjulpet til på Monkey Do. Sistnevnte har også holdt sitt studio i Stavanger, Elektrolüd, til låns for innspillingen av dette albumet. Selv om Geir Zahl har fått med seg disse til å hjelpe til med låtskrivingen, produksjonen og til å spille instrumentene, skinner det ikke særlig tydelig gjennom hvem som har gjort hva. Unntaket her er Kaizer-frontmann Janoves produksjonsarbeid på Sneakin’ Up, som er singelen fra albumet.
Tross i at Sneakin’ Up er en av de beste låtene på albumet, så skremte den meg litt da jeg fikk hørte den på radioen en drøy uke før plateslipp. Dette fordi den låter som en poppete Kaizers Orchestra-låt med engelskvokal. Ikke et vondt ord om Kaizers Orchestra, men dette fremstod som et tegn på lite kreativitet når Zahls soloprosjekt låt akkurat som dagjobben hans. Til tross for at Monkey Do er et relativt sjangersprikende album, så er heldigvis Sneakin’ Up på ingen måte representativ for resten av albumet, og den hadde sannsynligvis også gjort seg bedre med norsk tekst på neste Kaizersalbum.
Derimot gjør det lite at Zahl synger på engelsk. Ikke bare synger han relativt bra, men engelskuttalen er også jommen heller ikke verst.
Misforstå meg rett, Monkey Do er på ingen måte et dårlig album. Det er det man gjerne velger å kalle ”en helt grei skive”, og det hele låter som en samling av typisk amerikansk pop og rock. Førstesporet Be Careful What You Wish For, som også er en av platas beste, er et fint stykke countrypop med strykere. Denne følges opp med et greit collegerock-spor ved navn The Subpoena Girl. Omtrent slik spriker Monkey Do. Her går det i store trekk fra litt refrengvennlige rockelåter, til litt trivelig folk- og country-rock. Plata funker derimot best når den holder seg lavmælt, og ikke for rockete. Et godt eksempel på dette er den riktig så flotte avslutningen Uncle Deadly’s Lament, og også Songs About God, samt åpningslåten.
Det er med andre ord ikke noe særlig stygt å si om plata, dog heller ikke særlig med de fineste ord. Derimot funker den ganske så bra nå som en begynner å bli riktig så lei vinteren, dette fordi det lukter fin og koselig sommer av Uncle Deadly, tross i en liten ettersmak av depresjon. Dette er nok et album som glemmes fort, og ikke at det gjør så mye, så er den likevel en absolutt godkjent måte å bli minnet på at det faktisk finnes varmegrader også.
For å se hvilken karakter jeg gav albumet, trykk her.
For å høre albumet i Spotify, trykk her.
Hva synes du om Monkey Do? Hva synes du om anmeldelsen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar