Purified In Blood

Greit. Jeg har bestemt meg. Metallsøndag må legges ned - av den simple grunn at det funker megadårlig å forutsi når jeg skal komme innlegg, for det har jeg vist mang en gang at ikke funker.

Så, jeg håper dere klarer dere fett med noe metall i uka. For min egen del hører jeg alt for mye på Kollwitz for øyeblikket. Hovedsakelig fordi deres Like Iron I Rust er en av de aller, aller beste platene så langt i år, men også fordi mitt mørke sinn har et sterkt behov for å høre på dyster og tung musikk når det er fint vær. Hvis ikke vil jeg slutte å være kynisk. Noe vi ikke kan ha noe av.

For andre, eller tredje gang, kanskje, så bumper jeg "metallpønken" igjen. Jeg må være dagsaktuell for å henge med i bloggosfærenes evinnelige press om å være hipp.

Dermed hopper jeg rett i det med et annet norsk metallband! Purified In Blood.

Mye med dette bandet kunne gått fryktelig galt. For det første er de rogalendinger (jeg blir kvalm av å høre rogalendinger snakke, somehow), de kler som noen sjuke harry metaljævler, med cargoshorts og sleevelesser, pluss en overdreven tattismengde, og sjølvsagt har de to karer (han lange tynne og asiateren) med tynt og langt hår. Han gingeren med skjegget kler det. O, hvor I savner mitt lange, fagre gamle hår. Eller, vet ikke, selv om jeg ser ut som en barneskolekid nå, så er det digg å ikke få hår i munnen når jeg eter. For ete gjør jeg ofte.

For omtrent fire år siden (i 2006) gav denne gjengen ut en plate med et helt jævlig/heslig cover, og plata inneholder ganske så pur trash metal. Kanskje litt tung, kanskje. Men, den gang da var alle i bandet om at de skulle være straight-edge. Med andre ord, en slags musikkultur for mer hardere sjangre der man ikke drikker o.l. Med andre ord (to ganger på rad) gjør man saker som er ganske lite metal. Hvis ikke jeg tar feil var de vegeterianere også. Så begynte halve bandet å spise kjøtt og drikke alkohol, så da gikk ting til helvete, og de ble oppløst.

Vel, nå er de tilbake! Og idag (jeg er faen så aktuell) kom de med andreplata Under Black Skies.
Langt mindre trash denne gang, selv om det ligger der iblant. Dette er langt mer slugde og doom-materiale. I tillegg så ligger det en liten dose klassisk heavymættal bak her.
Akkurat slik jeg liker det - seigt. Dette er ikke megaseigt, men det holder likevel i lange drag med seigness. Det er ganske så mulig å spore at de har hørt mye på Mastodon siden sist. Tross alt - Crack The Skye og Blood Mountain har kommet i mellomtiden.

Bare så det er sagt, dette er svært lite harry. Ser man bort fra hvordan de ser ut og kler seg, så er dette svært lite harry. Kun fantastisk. Må også nevne at Ulver har mekka ambient og skummel intro- og outro til plata. Kudos for det. Årets beste norske metallskive? Tvilsomt. Det skal litt til å kunne komme i nærheten av Kollwitz, altså. For ikke å glemme industrijazzmetallplata til Shining. Fytti, den skal få et gjenlytt snart. Men akkurat nå er jeg for opptatt med å høre på digg psykedelisk rock og pop, denne plata - i tillegg til Kollwitz-revivalen min.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Siden sist har jeg anmeldt en konsert. Ikke megafornøyd med selve anmeldelsen, men den er uansett bygget på en råflott konsert av Civil Civic i Kristiansand forrige torsdag. Lenke? Her.

Neste gang blir det ultrahipp og megafersk psykedelisk pop.