Kvelertak

God kveld. Aktualitetens bloggtidsalder er for mine føtter.

Med andre ord: idag skal vi ta for oss et blodferskt plateslipp fra denne herrens dag, 21. juni 2010. Idag kom det jammen mye fint gitt, så se frem til denne (blogg-)uka!

Uansett, Kvelertak fra Rogaland er en godsak jeg har ruget på alt for lenge - ihvertfall et godt stykke inn i fjoråret. Problemet har i hovedsak vært at disse tungt tatoverte karene ikke har hatt noen utgivelser ennå (jeg må nemlig følge dogmeregel nummer tre) - før idag, da debutalbumet deres endelig kom.

Jeg våger å påstå at de aller fleste av dere som henger her regelmessig kjenner ihvertfall litt godt til dette bandet, men det får bare være. Rent riffmessig fremstår ikke Kvelertak som det mest nyskapende bandet - og det er de virkelig ikke på noen som helst måte. Her blir man servert det de selv kaller "necro 'n' roll" - en totalt skamløs blanding av punkrock, hardrock og metall (pluss en liten dose hardcore), der man blir servert riff som selv fra tidenes morgen ikke var originale, men de er faen så catchy. Likevel, den sjangermessige blandingen er skikkelig diger, noe som byr på tydelige særegenheter, selv om dette ved første øyekast kan fremstå som et tyngre Turbonegro.

Og angående Turbonegro, selv om de allerede har lagt seg i fosterstilling i en begravelseskiste og bare venter på at døden skal komme, takket være Hank von Helvetes udugeligheter som menneske (han er blitt bestevenn med Wigwam-Satan og støtter Scientologikirka delvis), så kan virkelig de gå og legge seg - deres tid som Norges største, beste og mest catchy dødpønkorkester avsluttes idag med denne debutplata til Kvelertak.

Det må også nevnes at Kvelertak byr på et par særegenheter til i form av det rent vokalmessige. Fordi man blir servert klassiske rockeriff skulle man kunne forvente klassiske rockevokal, men neida, her får man skikkelige metallskriking i stedet - i tillegg til tekster som er over middels metall - norrøn mytologi, Satan og ting som er flere hakk over middels råkk står i sentrum.
Ikke bare har de et fett mannskor og en rågod vokalist innad, men de har også rimelig mange venner som deltar på denne plata - Ivar Nikolaisen fra Silver og Andreas Tylden fra JR Ewing for å nevne noen få. Det er nemlig en håndfull til.

Selv om det i seg selv er mange nok venner fra før av, så har faen meg Converge-gitarist Kurt Ballou vært produsent for plata, og man hører jævlig godt at en dyktig kar har vært bak spakene, for dette låter som om det har vært gjennomtenkt som bare faen. I tillegg har den fantastiske maleren (og musikeren) John Baizley fra Baroness mekket coverarten.

En siste fønnfækt før vi hopper inn i lyttingen: Låtskriver og gitarist Bjarte (han søte som holder flaska på bildet over) skulle egentlig lage et popband for et par år tilbake, men så trasha han den planen for å spille pønk. Fåkk for en søt fyr. (Jeg liker musikere med bredt sjangerspenn. Hadde jeg kunnet spille noe instrumenter og vært en dyktig låtskriver hadde jeg spilt i et doommetallband og mekket kosmisk electronica på siden.)

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Offernatt, Ulvetid, Mjød)

Musikkvideo: Mjød


Jeg lovte for en liten tid tilbake å få samlet dogmereglene mine til bloggen en plass. Vel, jeg har lastet dem opp i Google Docs slik at jeg kan endre på dem hvis det skulle være noe å endre. Du finner lista her.

I tillegg, jeg må få lov til å tipse om en blogg. Det har seg nemlig slik at den fabelaktige og særegne støyrock-duoen Civil Civic har en liten turnéblogg som er ufattelig morsom. Virkelig verdt å lese. Den finner du her.

Neste gang blir det eksperimentell popmusikk fra Elverum.