Kaospilot

Iblant forbanner jeg meg selv over ting. Spesielt når et fantastisk band, spesielt fra Norge, har en utgivelse som glir rett forbi ørene mine.

Det har seg nemlig slik at tidlig i fjor slapp et norsk band ved navn Kaospilot et fabelaktig debutalbum ved navn Shadows, men jeg oppdaget ikke dette bandet, og den tilhørende plata, før i forrige uke en gang. Dermed håper jeg at dette har flydd forbi deres ører også, slik at jeg kan geleide dere inn i godsakene her og nå.

Som dogmereglene sier, så skal jeg ikke sjekke fakta om band som forberedelse til et innlegg, men jeg kan godt ta i bruk info jeg har plukket opp fra tidligere. Dermed kan jeg ikke skryte på meg å vite forferdelig mye om dette bandet, enn at to medlemmer fra Snöras er med her. Det vil si: Marius Ergo (han søte fyren med fiskeøynene som også spiller i Lukestar, som i Snöras speller bassgitar) og trommisen jeg ikke vet hva heter. Noe som betyr at fantastiske Mathias Nylenna og Trygve Hilmo ikke er med her, men to andre dudes i stället. Tror jeg. Mulig de er fem. Eller seks.

Vel, en ting har jeg forstått, de har en vokalist som ikke gjør noe annet, ihvertfall live. Og for å trekke paralleller til Snöras, hvor de to gitaristene synger, så kan dette trekkes videre: fokuset på vokal er langt, langt høyere enn i Snöras, hvor det virkelig ikke er så mye skriking. Som kanskje en konsekvens av dette, så er vokalen til Kaospilot virkelig varierende, og vokalarbeidet varier såpass at det kunne godt vært gjort av ti forskjellige menn. Det skal det deles ut tunge mengder kudos for.

Likevel låter de to bandene ikke så forferdelig ulikt, det er snakk om to fantastiske screamo hardcore-band fra Noreg som begge våger å eksperimentere med takter, låtoppbygning og lydbilder.

Selv om det i all hovedsak er snakk om relativt kjapp, småtung og bekmørk hardcore som stadig kastes i forskjellige retninger, så er det nemlig én låt som virkelig skiller seg ut på denne plata. Ad Infinitum låter nemlig jævlig kjent - lydbildet er ekstremt seigt, dronete, storslått, samt blytungt til hardcore å være - i tillegg er det elektronikk, støy, post-rock-oppbygning og strykere inni her. Noen som roper "KOLLWITZ!"? Det gjør i hvertfall jeg. Og dette kunne faen meg vært en låt på det som er årets beste album, Like I Rust, av Oslo/Bodø-bandet Kollwitz. Det varmer mitt hjerte. Men det mer særegne Kaospilot-lydbildet er faen så flott det også.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Ad Infinitum, When The Wind Turns Her Hand)

Jeg skal forresten få skriblet ned alle dogmereglene for å dele dem med dere i deres helhet.

Neste gang blir det kanadisk hip-hop.