Youth Pictures of Florence Henderson

Jeg setter herved en personlig rekord. Sju innlegg på én uke. Er rimelig sikker på at jeg ikke har gjort det til nå. Gratulasjoner mottas med stor takk.

Så, hvilket band får æren av å være grunnlaget for denne rekorden? Bandet med det som med aller høyeste sannsynlighet er Norges lengste bandnavn.

Youth Pictures of Florence Henderson er mer ambisiøse enn som så. Ikke bare er bandnavnet langt, men også låttitlene er skitlange, samt at låtene foretrekker å snuse borti en lengde på ca. åtte minutter. Når de i vinter slapp andreplata deres, så kom ikke den i det typiske, kvadratiske platecoveret, men som en bok på over tredve sider i tillegg til plata. Forresten, denne plata er et dobbeltalbum. Ikke verst. Det må også tildeles kudos over at medlemmene her har kokt sammen enda et av landets langt bedre plateselskaper, How Is Annie Records.

Man kan for enkelhets skyld kalle dette fisefin gitardrevet småsutrete popmusikk, men låtlengdene og deres ambisiøse vesen tyder vel på at det ligger mer til grunne her - for dette er i all hovedsak post-rock (en av mine absolutte favorittsjangere), og dette er definitivt noe for folk som liker Sigur Rós. Eller, dette er definitivt noe for enhver fordi det er så innihelvetes vakkert. Det må også nevnes at fire stykker i bandet spiller gitar, en fyr spiller cello + de to karene på trommer og bass.

Får å være litt på den søkte og tabloide siden, så er dette bandet nok et eksempel på min tese om en musikalsk Bodø-bølge. Selv om de er bosatt i Oslo og kommer fra forskjellige plasser i landet, så kan vi takke Bodøs tilbud for journalistikkstudier for at dette bandet finnes, ettersom de møtte hverandre når de gikk der en gang tidlig på 2000-tallet. Greit, så kan jeg vise til et band med tilknytning til Bodø som har gitt ut en av årets aller beste norske plater, men i fjor slapp Kråkesølv årets norske album, og i år har Kollwitz gjort det samme - i tillegg kommer sannsynligvis en av årets aller beste plater av et band ved navn Cold Mailman til høsten. Bodø is the fookin' place.

Idag er jeg ganske så fyllesjuk, og da blir selvhatet mitt enda sterkere enn vanlig. Dermed blir jeg spesielt rørt av episk, følsom og vakker popmusikk som dette. Din tur.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Let's Rent Bikes From 1942)

Neste gang er det dags for en svensk frøken med mad electropop skills.