Karin Park

Denne kvinnen var tidligere på totusentallet enn koselig søtpoppike som Marit Larsen. Nå har hun fått en spiss, sort hårklipp og blitt kjølig og mørk. In a good way.

Altså, Karin Park har gitt ut tre album, et i 2003, et i 2006, og et i 2009.

Men på de to første albumene var hun som sagt den typiske söete piken som lager koselig singer/songwriter-pop.

Men når hun skulle lage den tredje skiva fikk hun med seg Fredrik Soroea (den sexy apemannen fra Datarock) til å produsere albumet, døpt Ashes to Gold, for så å lage kjølig og mørk electropop i stedet.

Ikke at jeg har hørt særlig på Karin Park før Ashes to Gold, og derfor burde ikke kjøre så mange flere sammenligninger - men det er en helsikes god electropopskive.

Låtene er fengende og ganske kjappe, synthlydene er av øverste klasse, frøken Parks særegne vokal er ypperlig, og en liten godbit for trommemaskinhaterzene - hennes bror David spiller trommer, han spiller både godt og interessant, pluss at han spiller live.

Og Karin Park + band (broren på trommer) har i høst, og muligens fortsatt, varmet opp for Datarock. Sannsynligvis som takk for å ha gitt ut på Datarocks plateselskap og hjulpet til med å lage en ypperlig svensk/norsk skive.

Lytt.

Dermed kan jeg si at det var en liten flause å ikke ha hatt albumet hennes med på pollen for beste norske album. Onskuld.

Hva synes du om Karin Park?