Vel, i motsetning til Kings of Leon er faktisk Phoenix jævlig bra.
Phoenix følger akkurat den samme gamle stadionrock/radiorockoppskriften som gjør at akkurat ganske så dølle band som Kings of Leon får massiv spilletid på radio og stor fanskare.
Det er lett rock med litt synth, tilbaketrukken gitar og masse fokus på vokalbiten, ikke i form av vokalonani, men bare mye vers og refrenger som folk kan synge med på, men det rare er at selv om de fleste band som følger den oppskriften lager skiver med kanskje to-tre greie sanger og resten dritt, som nevnte Kings of Leon og White Lies, så er Wolfgang Amadeus Phoenix av franskmennene i Phoenix en av de bedre skivene fra 2009.
Jeg er litt usikker på akkurat hvorfor, men sannsynligvis er denne gjengen bare ekstremt dyktige til å lage radiovennlig poprock som er både enkel å få tak på og kvalitetsfull.
Men selv om vokalen er mye i fokus, så har Phoenix en nydelig låt på Wolfgang Amadeus Phoenix, kalt Love Like A Sunset. Den er så mye som syv og et halvt minutt, delt i to deler, derav kun de halvannen siste er med vokal - i tillegg er den et helt nydelig stykke progressiv pop. En knallåt.
Flere av de andre låtene er også solide som pokker, og ikke minst åpningssporet Lisztomania, som uten særlig mye diskusjon kan kåres til en av de beste låtene fra 2009.
Selv om bandene ikke låter sånn kjempelikt, så er Phoenix og Superfamily ganske like - de klarer begge å lage knallsterke album med god, radiovennlig poprock, som likevel viser musikalsk integritet.
Jeg setter også pris på at vokalisten som synger med en stødig engelskvokal, høres akkurat ut som den franske stereotypen når han snakker engelsk i intervjuer. Fiffig, for å bruke et fiffig ord.
Lytt.
Baklager forøvrig ingen anbefaling i går, anmeldelsen av Fuck Buttons sin Tarot Sport (som du kan lese nedenfor) tok all tiden min. Du kan kose deg med den som trøst.
Hva synes du om Phoenix?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar