Jeg har nettopp publisert en anmeldelse av Fuck Buttons sitt andre studioalbum, Tarot Sport, på Musikknyheter.no. Du kan lese den nedenfor hvis du vil det.
Fuck Buttons, bestående av engelskmennene Andrew Hung og Benjamin Power, slapp helt på tampen av fjoråret sin Tarot Sport, som er oppfølgeren til deres debutalbum fra 2008, Street Horrrsing.
På Tarot Sport holder fortsatt duoen på med sin kosmiske og noe aggressive drone-electronica.
Derimot er Tarot Sport mer tilgjengelig enn debuten, der støyet er skrudd noen hakk ned. Det har seg nemlig slik at synthene på Street Horrrsing plutselig kunne endres til en grandios vegg av støy, og selv om støyelementet fortsatt sitter fast i låtene, så har Fuck Buttons roet den bråkete, skarpe synthlyden betraktelig ned, og dermed laget mer rom til melodiene.
En annen endring er at all vokal er satt bort. Man har altså fjernet de intense smerteskrikene som var å finne på Street Horrrsing, og dette er nok gjort hovedsakelig fordi det passer betraktelig bedre til det hardere lydbildet fra tidligere.
For Fuck Buttons har på Tarot Sport virkelig satt de svevende melodiene i fokus denne gangen, og skapt et enda bedre album. Surf Solar, som er platas kanskje beste og desidert mest dansbare låt, kan enkelt brukes som soundtrack til en seig, djevelsk danseorgie.
Olympians, plassert midt i Tarot Sport, er derimot platas roligste og svevende spor, og er like storslått som tittelen skulle antyde.
Derimot er kanskje platas to svakeste punkt de korteste låtene, Rough Steez ogPhantom Limb.
Selv hvor gode låtene på Tarot Sport faktisk er, så er det en viktig ting å ta med seg videre – dette er ikke musikk for utålmodige sjeler, selv om dette er mer tilgjengelig materiale enn Street Horrrsing. For Hung og Power har bestemt sagt til seg selv at låtene deres aller helst skal vare i nesten ti minutter. Når fem av syv spor varer over 8 minutter og 45 sekunder så kan nok dette bli hard kost for noen, og iblant fremstå som noe monotont.
Men hvis man lar de første minuttene av disse langdragne låtene stå på, så oppdager man fort at det smøres tjukke lag med forskjellige synthlyder oppå det som begynte rolig, og over den lange spilletiden bygges dette opp i god post-rock-ånd og ender med et massivt klimaks av melodier og støy. Det er en musikalsk reise jeg unner enhver.
Tross i at låtene har sin massive lengde, så har duoen valgt å gjøre albumet ennå mer storslått ved å lime låtenes starter og slutter sammen, slik at Tarot Sportfremstår som en bauta av en 58 minutter hard, lang progressiv electronicalåt, som tar deg på en ekstremt fornøyelig kosmisk reise.
På Tarot Sport holder fortsatt duoen på med sin kosmiske og noe aggressive drone-electronica.
Derimot er Tarot Sport mer tilgjengelig enn debuten, der støyet er skrudd noen hakk ned. Det har seg nemlig slik at synthene på Street Horrrsing plutselig kunne endres til en grandios vegg av støy, og selv om støyelementet fortsatt sitter fast i låtene, så har Fuck Buttons roet den bråkete, skarpe synthlyden betraktelig ned, og dermed laget mer rom til melodiene.
En annen endring er at all vokal er satt bort. Man har altså fjernet de intense smerteskrikene som var å finne på Street Horrrsing, og dette er nok gjort hovedsakelig fordi det passer betraktelig bedre til det hardere lydbildet fra tidligere.
For Fuck Buttons har på Tarot Sport virkelig satt de svevende melodiene i fokus denne gangen, og skapt et enda bedre album. Surf Solar, som er platas kanskje beste og desidert mest dansbare låt, kan enkelt brukes som soundtrack til en seig, djevelsk danseorgie.
Olympians, plassert midt i Tarot Sport, er derimot platas roligste og svevende spor, og er like storslått som tittelen skulle antyde.
Derimot er kanskje platas to svakeste punkt de korteste låtene, Rough Steez ogPhantom Limb.
Selv hvor gode låtene på Tarot Sport faktisk er, så er det en viktig ting å ta med seg videre – dette er ikke musikk for utålmodige sjeler, selv om dette er mer tilgjengelig materiale enn Street Horrrsing. For Hung og Power har bestemt sagt til seg selv at låtene deres aller helst skal vare i nesten ti minutter. Når fem av syv spor varer over 8 minutter og 45 sekunder så kan nok dette bli hard kost for noen, og iblant fremstå som noe monotont.
Men hvis man lar de første minuttene av disse langdragne låtene stå på, så oppdager man fort at det smøres tjukke lag med forskjellige synthlyder oppå det som begynte rolig, og over den lange spilletiden bygges dette opp i god post-rock-ånd og ender med et massivt klimaks av melodier og støy. Det er en musikalsk reise jeg unner enhver.
Tross i at låtene har sin massive lengde, så har duoen valgt å gjøre albumet ennå mer storslått ved å lime låtenes starter og slutter sammen, slik at Tarot Sportfremstår som en bauta av en 58 minutter hard, lang progressiv electronicalåt, som tar deg på en ekstremt fornøyelig kosmisk reise.
For å se hvilken karakter jeg gav albumet, trykk her.
Hva synes du om Tarot Sport? Hva synes du om anmeldelsen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar