Hvis jeg har det dritt, ikke emodritt, bare dritt, så pleier jeg å høre på metall. Kanskje det motsatte av hva andre ville gjort. Jeg ser for meg at de fleste som har det dritt hører på sympatisk Grey's Anatomy-musikk.
Men som sagt, når jeg har det dritt hører jeg på metall. Det har den fine egenskapen at det får alt som er dritt til å bli mindre dritt, fordi metall er utelukkende bygd på idéen at noen en gang i tiden har tatt det ubeskrivelig dritt. Da er det beste man kan få den mørkeste og tyngste metalsjangeren: doom metal.
Norske Syrach er et sånt band. Det er dødsmørkt, går sakte fremover med sine nydelige, dødsseige riff. Det komplette soundtracket til dommedagen, både i form av musikk og tekst. Selv om det er vanskelig å hente noe ut fra det de synger. Jeg er nemlig ingen kløpper på å tyde metalvokal.
Syrach slapp i fjor et nydelig stykke doom metal i form av A Dark Burial. Tittelen i seg selv er like mørk og jævlig som låtutvalget. Positivt ment.
Pluss at de på coveret har på seg doom-bekledning numero uno: monkekapper.
Syrach er rævbra, norsk, doommetall som er så absolutt verdt din tid.
Lytt.
Hva synes du om Syrach?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar