Lukestar er et stykke helt nydelig, kjapp, småhard, dog poppete indierock. Mye av grunnen til intensiteten er at flere av bandets medlemmer, blant annet Yngve Hilmo (som på flere av Lukestars konserter har kun hatt på seg solbriller og en brun truse), er også med i det helt nydelige hardcorebandet Snöras. Putter man disse bandene ved siden av hverandre har de nesten identisk gitarlyd, den er skarp og tydelig, og ikke minst kjapp, og som det har vist seg, så funker den like udmerket for indierock som hardcore. Riffene er også her helt utsøkte.
Når låtene fra før av er langt over middels, så kommer Jørgen Larsen inn med trommesettet sitt, og gjør det hele flere hakk mer fornøyelig. Han er en helt ekstremt utsøgt trommeslager, og bruker instrumentet til ytterste, og til så mye mer enn bare et rytmeinstrument. Han gjør trommene til en like stor del av låtene som både gitar og vokal.
Tjukkasen i front kan også overraske. Truls heter han. Han synger lysere enn man kunne forvente av en så sexylubben fyr. Han synger nemlig så lyst at det er vanskelig å få med seg tekstene. Og ikke misforstå, det er nydelig.
Lukestar låter ganske enkelt omtrent som et hardcoreband som bestemte seg for å lage gitarpop. De tok gitarene, trommene og hastigheten fra den lette hardcoren og blandet det med lys herrevokal (merk. kiling på rognpåsan) og la på et fat med fantastiske popmelodier. Når albumet stod ferdig var det en helt magisk blanding. Jeg elsker det.
Lytt.
Som forrige søndag, så var det det i går ikke noe innlegg her. Forrige uke prøvde jeg å lage en unnskyldning ved å lage en døv regel som jeg brøt få dager etter. Så la oss bare si følgende, på grunn av tendenser jeg har sett meg selv gjøre, så kommer jeg ikke til å love at det blir innlegg på søndager. Både vagt, og en unnskyldning.
Hva synes du om Lukestar?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar