Prins Thomas

Oisann! Jeg glemte vekk min daglige rutine, men selv om klokken er halv to, så kan alt jukses med.

Idag vil jeg gjerne gjøre deg kjent med en fin norsk kar, i det minste det siste prosjektet hans. Mr. DJ Prins Thomas er en knallgod venn med den eneste mannen som kan konkurrere med Röyksopp hva popularitet og kred i utlandet angår, Hans-Petter Lindstrøm. Dermed har Prins Thomas gitt ut to fine spacedisco-skiver med Lindstrøm, som jeg selvsagt kommer tilbake til en annen gang. Idag skal vi ta for oss denne herremann solo.

Han gav tidligere denne uka ut en fisefin skive som er, hvis jeg husker rett, solodebuten hans i albumformatet.

Hvordan låter det? Vel, i hovedsak er dette ikke noe for massene, men jeg har alltid hatt en ekstremt stor svakhet for ekstremt repeterende, monoton og høyst psykedelisk elektronisk rock, gjerne med semi-jammer som varer mellom 6 og 12 minutter. Gi meg noen sjuke og seige bass- og synthdriv med svevende og ambiente gitarlyder, så er jeg solgt i den evigheten låtene sakte drar det feite rasset sitt fremover. Hvis jeg har forstått rett kalles dette krautrock. Da vet jeg endelig hva sjangeren heter også, hooray.

Vel, greia er, at selv om firere er alt han har fått for skiva si, rett og slett pga. den sjuke monotoniteten, så er en sjanger som sjeldent ikke fester seg dypt i hjerterotå mi. Ihvertfall med et par av låtene på hans selvtitulerte debutalbum har Prins Thomas snekret sammen noe jeg virkelig setter pris på å sveve til.

Fordi dette leveres sent: dette er perfekt nattemusikk. Monotone og mørke lydbilder og natteluft funker ekstremt godt sammen.

Lytt i Wimp.

I morgen: en norsk popprins.