The Besnard Lakes

Fredag. Idag har jeg sovet alt for lenge. Jeg hater når jeg sover lenge, for da blir jeg både emo og udugelig i flere timer. Jeg har prøvd å skrive en anmeldelse, men den ble ikke god før post-sove-for-lenge-følelsen hadde ristet seg av min kropp. Jeg nekter å putte inn en lenke til den, ettersom den tar for seg bandet som skal anbefales på søndag. Jeg vil da ikke miste klikk, vil jeg vel?

Vel, for å starte påskeferien kan vi ta for oss et nydelig kanadisk band som det oser melankoli av.
The Besnard Lakes er ledet av et ektepar og et par andre søte folk, og de gav de nettopp ut en råflott plate ved navn The Besnard Lakes Are The Roaring Night som beveger seg i et sjangerkronglete landskap, ettersom det er litt psykedelisk rock her, litt postrock, litt støypop, og så videre. Du skjønner tegninga. Ja, for ikke å glemme at dette låter som om det er fra 70-tallet. Noe som kommer tydelig frem med hippieutseendet til folkene i bandet.

Det viktige er at dette er ekstremt stemningsfull, storslått og fin indierock. Sånn som kanadiere er verdensmestere på. Her er det mye gåsehud-momenterer, altså. Med andre ord, jeg håper The Besnard Lakes kan gjøre fredagen og lørdagen din fin. Ja, jeg dropper å love innlegg på lørdager, det går liksom ikke alltid etter planen. Dermed, gled deg til søndag når et av mine favorittmetallband skal få den æren det er å bli blogget. Videoen nedenfor MÅ sees. Fytti for et sterkt liveband. Jeg har sett den videoen sikkert 10 ganger idag.

Lytt i Wimp.

Lytt i Spotify.

Lytt i Myspace. (Anbefalt: Albatross)

Liveopptak: And This Is What We Call Progress


Forresten, hvor pinlig fra en grad fra 1 til 10 er den patetiske klappingen og dansingen til retardsene som henger i burene bak bandet? Det programmet har helt fantastiske artister på besøk, men fytti, det er så ubeskrivelig pinlig med de innleide søppelfolkene bak der. Seriously. Dette er ikke musikk man kjører døve klubbevegelser til som "raisin' tha roof" og assortert dritt. Du står, du drømmer, og du kommer.