Hei igjen. Mandag: gledens dag. Som alltid, mye fine utgivelser å finne idag også. Blir anmeldelser av to ukesferske utgivelser for Musikknyheter i løpet av uka. Hurra!
Idag er det tid for et fint amerikansk band, og hvis jeg har forstått rett er de fire karer. Kan virkelig ikke brife med noe flere faktoider egentlig, ettersom jeg aldri gjør research når blogginnlegg skal forfattes. Kan jeg ikke noe på om bandet forhånd, ja, så får bloggen lide av det. Dogmeregler. Vet ikke om jeg har så mange flere, annet enn at det skal være hardt og tungt på søndagene.
Vel. Cymbals Eat Guitars slapp i fjor sitt debutalbum Why There Are Mountains, som jeg oppdaget for ikke så altfor lenge siden. Som alltid er det viktig at førstesporet er bra for at jeg skal oppdage en artist, ettersom jeg helst begynner der når jeg tar en titt på en skive. Er førstesporet skuffende er det sjeldent jeg gir hele plata en sjanse. Førstesporet er også udiskutabelt platas beste, og er da selvsagt på toppen av spillelistene.
Dette bandet låter på mange måter litt som et av mine favorittband, Modest Mouse. Det er tidvis ekstremt storslått indierock, som likevel har sine rolige daler. Mye skrikevokal, nydelige melodier og fin sump/arbeiderklassestemning. Det er liten tvil om at bandet også liker støyrock, ettersom det er en del støygitarer og diverse lyder å skimte inne pannekakerøra, men jeg får likevel følelsen av at de kunne hatt godt av litt mer gryn til å spille inn plata, ettersom den lider av relativt dårlig lyd. Vi gir likevel bandet en sjanse, ettersom de er fryktelig gode låtsmeder.
Lytt i Wimp.
Lytt i Spotify.
Lytt i Myspace. (Anbefalt: And The Hazy Sea, Some Trees)
I morgen: et langt mer kjent band. Langt, langt mer kjent. Jeg skal gjennom alt jeg liker. Popularitet er uvesentlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar